Dag 7 - Mweka Camp - Mweka Gate - Springlands hotel i Moshi - The end

14. oktober

Dag 7: Mweka Camp - Mweka Gate - Springlands hotel i Moshi

Høyder: Mweka Camp på 3.100 m, Mweka Gate 1640 m, Moshi 910 m

Lengde: 15 km (3 timer)

Denne dagen ble vi vekket en halvtime før alle de andre dagene, og frokosten ble servert kl. 07:00.
Nå kjenner i alle fall jeg at det ikke er like lett å få ned frokosten, men det er ikke så viktig heller.  Jeg begrenser det til en liten skål med grøtvelling, og litt omelett på en lofskive.

Dett er siste dagen på den lange vandringen, og det er bare 3 timers gange ned til Mweka Gate. Vi nærmer oss slutten på denne fantastiske oppdagelsesreisen. Kl. 07.30 er vi på vei og dagens vandring går gjennom regnskog, og det er lettere å gå en dagen før. Det er ikke så steinete, men det har regnet så det er litt glatt det første partiet. Stien ned er bredere, og går mer i platåer ned over.

Det går radig nedover, og vi går uten annen pause en små tissepauser. Er ikke så mange av de heller denne dagen. Vi trenger ikke å passe på å få i oss så mye vann som alle de andre dagene. Vi får ett siste glimt av toppen vi sto på dagen før halveis på dagens vandring.

På vandring vår har Wiliam vært flink å fortelle oss om de mest spesielle plantene som vokser rundt dette mektige fjellet. Blandt annet finner vi denne vakre lille blomsten som kaldes for "Impatient Kilimanjari", og som kun vokser i regnskogene rundt Kilimanjaro.

Vi når Mweka Gate ca kl 10:15. Det er både med glede, og en smule vedmod at turen er over. Som da vi staret turen ved Machame gate måtte vi skrive oss inn når vi når Mweka Gate, men denne gangen er det for å skrive oss ut av Kilimanjaro Nasjonalpark.

Det gjenstår nå en kjøretur på ca 1 time før vi er tilbake på Springland hotel. Tilbake på hotelet sjekker vi inn, og får all bagasjen vår bært opp på rommet. Vi får også levert bagasjen som har vært oppbevart her den tiden vi har vært på vandring. Det er litt rart å tenke på at vi nå har gjennomført en 7 dager lang vandring opp og ned på "Verdens høyeste frittstående fjell - Kilimanjaro".

Ahhh, en etterlengtet varm dusj. Man glemer nesten hvor fantastisk det er når man har vært på vandring i så mange dager.

Så er det tid for å ta farvell med vår fantastiske Guide William og hans hjelpeguide Frank(ie).
Men først skåler vi med en velfortjent Kilimanjaro Beer, og får utdelt diplom for vår bestigning av Kilimanjaro, og toppen Uhuru Peak.

Før vi tar kveld har skydekket lettet og Kilimanjaro viser seg for oss for siste gang. Vi avsluter vår oppdagelsesreise på Afrikastak med en bagasje full av fantastiske minner. Men før vi gjør oss helt ferdig med Tanzania skal vi besøke Lake Manyara og Tarangire Nasjonalpark, og noen avslappende dager på Zanzibar.

The end.....

Dag 6: Uhuru Peak - Barufo Camp – Mweka Camp - Den lange veien ned

13. oktober

Dag 6: Uhuru Peak – Barufo Camp – Mweka Camp

Høyder: Uhuru Peak 5895 m, Mweka Camp på 3.100 m. 


Lengde: 23 km (6-7 timer)

Det er tid for å vende Uhuru Peak ryggen, og starte på den lange vandringen ned. Vi fortsetter ned forbi Stella Point før vi tar en velfortjent pause, og får i oss litt å spise. 

Turen ned går på bratt grusete sti. Det er som å bevege seg i ett grustak. Underlaget er så mykt at vi sklir i grusen. Reidar og Frank løper i forveien. Kroppen min kjennes fin ut, men det kjennes i beina på vei ned.  Arthur sliter litt med vonde lår, og det er tungt  å komme seg ned. William kommer til unnsetning og avlaster med å ta sekken hans. Kl. 09:15 er vi tilbake i campen. Victor kommer løpene å gir meg en god klem, og hjelper Arthur med å få av seg sko og klær.

Sove, sove, sove……. vi stuper inn i teltene og får oss noen timers søvn før vi vekkes kl 10:30. Det ventes en ny økt, men først litt lunsj. Vi får servert akkurat den suppen som jeg hadde ønsket meg. Den deilige grønnsaksuppen med poteter, og smaker tomat og cocosmelk. Arthur og Reidar har ikke særlig matlyst, men pyt, pyt det gjør ikke så mye. Vi har nådd toppen, og har minner for livet å ta med oss i bagasjen hjem.

Kl. 11:00 er vi klar for å ta fatt på dagens siste vandring ned til Mweca Camp som er en vandring på ca 4 timer. Vi går i ett åpent landskap, men steinete. Jeg er sliten i beina, og det er vanskelig å løfte beina. Beina mine sparker fotball med steiner på stien, og det får ett lite pent resultat. De første timene går greit, men når vi kommer så langt ned at vi kan se neste camp langt der fremme føler vi at vi går i en evighet uten å komme særlig nermere. Endelig nede i Mweka camp kan vi skrive oss inn, og finne teltet vårt. Vi blir tilbudt te i spiseteltet, men det eneste vi ønsker er å få vasket oss litt og så stupe i soveposene.

Under dene lange vandringen får man tid til å la tankene vandre. Jeg tenker mye på fattigdommen jeg har sett til nå, og er glade for at vi kan bidra til at 12 personer har jobb i 7 dager. Når man ser på utstyret og klærne bærerne har får en til å tenke på alt vi kaster av klær hjemme. Klær disse arme menneskene vil sette pris på. Hadde vi vist hva vi ser her før vi startet denne reisen skulle vi ha fylt to kolli med avlagte klær. Jeg er sikker på at familie og venner også ville ha hjulpet til med det. 

Arthur har bestemt seg for å gi bort Skalljakken sin. Når vi er tilbake i Barufo camp etter toppturen spør han William om hvem som trenger en slik jakke. William smiler, og sier Victor asistenkokken vår. Han er den som har servert oss, og tatt godt vare på oss under oppholder i campene. Nede i Mweca camp går Arthur bort til Victor med jakken. Victor tar jakken på med en gang, og det smilet han gir er ett minne for livet. Han bærer jakka så stolt på når han serverer oss middag denne kvelden. Hadde du tatt i mot en skitten jakke, og tatt den i bruk umiddelbart. Nei det tror jeg ikke. Dette sier veldig mye om disse arme menneskene. Det vi anser som lite og ikke vert å gi bort, kan bety en stor forskjell for disse menneskene.

Vi sover frem til vi blir vekket til middag ca. kl 19:00. Matlysten er så som så, men litt klarer vi å få ned. William kommer også denne kvelden inn til oss etter middag. Det er siste middagen i telte, og han vil høre om turen har vært i forhold til forventningene. I forkant av turen har vi fått info fra vår reisearangør om at det forventes at vi putter 200 dollar i en egen konvolutt, og dette skal levers til navngitte personer når vi er tilbake på Springland hotel i Moshi. I Tanzania er det vanlig å gi guider, servitører og annet servicepersonale tips. Som en tommelfingerregel kan man regne med følgende: 

•                1 USD for bagasje som portøren bærer for deg

•                10% i barer og restauranter

•                1 USD om dagen til ham/hun som gjør rent på rommet


William ber oss tenke igjennom dette når vi skal putte penger i konvolutten. Han er ydmyk, så man merker at dette er noe han er instruert til å si. Men med tanke på at det er 12 personer som sørger for at vi slipper å slite med oss telt og utstyr, de sørger for at vi kan gå mette til sengs hver kveld, og at vi får varm vann å vaske oss i, og ikke minst de er med på å gi oss ett minne for livet. Hva er da 200,- Amerikanske dollar delt på 12 personer delt på 7 dager? 200,- Amerikanske dollar tilsvarer NOK 1369,43 i dagens kurs. Det vil da blir kr. 16,32 pr dag for disse fattige menneskene og sikkert en formue i seg selv. Når vi tenker på at hele turen vår inkludert 2 dager safari, 6 netter på Zanziber i tilegg til denne vandringen koster ca. 31 000,- pr. pers. Booker man denne turen direkte hos Zaratours som er Afrikasafari sin samarbeidspartner koster denne turen $ 1915,- pr.pers. (NOK 13074,-). Dette skal dekke alt fra transport, mat og utstyr. Det må også betales en avgift for at vi skal slippe inn i Kilimanjaro nasjonalpark. Så jeg tror ikke det er mye igjen til dette fantastiske teamet av Kiliporters som har sørget for oss hele veien til toppen av Afrika.


For oss tre i Team Norge er det ikke ett vanskelig valg når William ber på sin ydmyke måte at vi skal tenke på om vi har hatt en fin opplevelse. Vi har hatt en fantastisk opplevelse som vi tar med oss resten av livet. Vi hadde allerede i forkant av William sitt besøk bestem oss for å gi mer en hva vår turoppratur gir som en anbefaling.


Vi kan gå til sengs denne kvelden med den deililge følelsen av å ha seiret og vunnet toppen av Afrika i våre hjerter. 

Dag 6 - Barufo camp – Uhuru Peak - Døgnet hvor tiden står stille

13. oktober

Dag 6: Barufo camp – Uhuru Peak – Barufo Camp – Mweka Camp

Høyder: Uhuru Peak 5895 m, Mweka Camp på 3.100 m. 


Lengde: 7 km opp og 23 km ned (7 timer opp og 7-8 timer ned).

Da er dagen her som jeg har drømt om siden en høstdagen i 2007........ 

Vi blir vekket klokken 22.30. Arthur og jeg har med oss hver vår termos som vi leverer fra oss for å få dem fylt med varmt vann. I tillegg får Arthur fylt på litt ekstra i vannblæra si. Min er fortsatt halv full og jeg mener det skal holde i tillegg til termosen. Jeg blander i en pose med iste i vannblæra for litt ekstra smak. Arthur velger å beholde vannet sitt som det er. Vi har fått vite at Victor som er vår assistent kok skal sove i teltet vårt for å passe på tingene våre. Det har vært episoder med innbrudd, så vårt crew tar alle forhondregler og velger derfor å plassere en person i hvert telt igjennom natten. Så før vi forlater teltene må vi pakke ned alle tingene våre.

Kl 23:00 får vi servert varm te og kjeks i spiseteltet, i tillegg til at vi får utdelt hver vår matpakke. Denne matpakken er litt anderledes enn alle de andre matpakkene vi har fått på turen. Denne inneholder søte kjeks, en kakebit, nøtter og en liten pakke juice. Innhodet gjenspeiler at det er viktig med karbohydrater, og at matlysten er nok ikke på topp underveis. 

Jeg har erfart de siste dagene at det er ikke enkelt å spise mens man går. Det er nok å puste for hvert steg man tar om man ikke skal tygge i tillegg. For å ha litt ekstra å gå på velger jeg å spiser en energibar sammen med en deilig kop varm te. Jeg har tatt med meg noen poser Ingefærte som jeg velger å drikke denne kvelden. Den tynne luften gjøre at man blir veldig tørr i munnene, så jeg passer på å ha drops lagelig til i lommene mine. Min favoritt på turen er "Frisk" og CuraMed som jeg har tatt med meg hjemme i fra.


Reidar kommer inn i teltet med en overraskelse til meg. Han har funnet en liten steinhelle hvor han har gravert inn med saks en bursdagshilsen. På toppen har han lagt 5 søte sjeledrops. En for hvert ti-år. Han vil ikke ta med seg stein i sekken, så jeg må få bursdagshilsen fra han før vi går. Jeg blir helt rørt. Reidar er en sånn fin kar som Arthur og jeg har blitt veldig glad i i løpet av turen.

Kl 23:30 er vi klare til å starte nattvandringen mot toppen. Pole, pole, vi siger sagte opp over. Vi har sett/hørt grupper som allerede er på vei opp. Fra dette tidspunktet står tiden på en måte stille, og vi blir litt døgnvill. Vi vandrer om natten, og sover om dagen det neste døgnet.

Jeg har kledd meg med så mye klær at det er vanskelig å puste. Men det går seg til etter hver. Jeg har to lag ull, ett lag flees i tillegg til en tynn dunjakke og skaljakke. Nedentil har jeg to ullstillongser, en fleesbukse i tillegg til skalbukse, og i skoene har jeg også to lag ullsokker.  Når vi starter er temperaturen rundt 0, og vi må stoppe etter en halv time å kle av ett lag. Velger å ta av meg dunjakken. Etter ett par timers vandring merker man at temperaturen synker, og det blåser. Jeg må ha ett nytt stopp for å kle på meg igjen. Velger å kle av meg skaljakken, og kle på meg en tykkere dunjakke som jeg hadde med i sekken. Min Jonas-varmemaske er god å ha denne natten. Jeg har astma og har problemer med å puste når det blir kaldt. Jonas-varmemaske fungerer ved at varmen i fra luften man puster ut lagres i metallfilteret og varmer opp luften man puster inn. Metallfilteret oppbevarer også den fuktigheten som finnes i utåndingsluften og fukter luften man puster inn igjen, slik at den blir behagelig å trekke inn. 

Vi siger sakte men sikkert oppover. Arthur og jeg har staver, noe vi er veldig glade for. Det er godt å ha noe å lene seg på. Vi går tett sammen, og William er nøye med at vi ikke får for stor luke mellom oss. Han vil helst at vi går med bare ett par skrittlengder i mellom. Dette er for å unngå att noen av oss faller bakpå. Det er viktig å holde gjevt tempo. Bakerst følger vår assistent guide Frank(ie).


Halvveis gjennom natten begynner jeg å kjenne at det er tungt å gå med sekk når man hele tiden må gå å se ned, samtidig som det er bratt stigning. Det verker over nakken. Halvveis opp mot Stella Point ber William om å få bære sekken min. Han gir meg en lett masasje, og det hjelper godt.

For en luksus....   

For å sørge for at vannet ikke fryser i vannblære er det viktig at man blåser vannet tilbake i blæra når mam har drukket. Dette går helt fint så lenge jeg bærer sekken selv, men etter at William overtok sekken glemmer jeg det en gang, og da er det gjort. Vannet er frosset i slangen. Men Arthur har vann så vi deler på hans så lenge.

Vi fortsetter en time til, og Arthur begynner å få problemer. Han har gått seg kald, og kjenner at han blir tappet for krefter. William gir beskjed til Frank om å ta sekken til Arthur. Vi fortsetter oppover til vi kommer til ett passende sted å ta en pause. William og Frank fordelere litt av innholdet i Arthur sin sekk over i min. Frank bærer også på felles utstyr. Reidar begynner også å bli sliten, så William overtar sekken hans også. Disse guttene er bare helt enestående. William bærer Reidars sekk og min over. Vi får i oss varm drikke. Selv om vi har valgt å ha bare varm vann smaker det godt. I tillegg prøver vi å spise litt nøtter. Jeg får overtalt Arthur til å kle på seg dunjakken som han hadde tatt av lengre nede. Han er iskald på fingrene, og får låne mine innervotter i flees i tillegg til de han allerede har på. Vi kan ikke ha for lange pauser pga kulden, så vi fortsetter.

Reidar er en super motivator. Hele veien fra vi startet ved Machame Gate har vi hatt slagordet ”Tommel opp vi skal opp”. Vi er flinke til å motivere hverandre til å fortsette.

Reidar og jeg har hatt samme drømmen i årevis. Arthur er mer med som min støttespiller.

Når det begynner å bli litt for tungt starter Reidar med spørrelek ”Sant eller usant”.

Jeg er imponert over at han i det hele tatt klarer å tenke ut hva vi skal gjette på. På veien opp til Barufo Camp laget jeg en historie til William, og Reidar fortsetter i nattens mørke med en historie om meg. Slik går timene, og jeg kjenner meg sterk selv om kroppen begynner å blir sliten. Når vi begynner å skimte toppen slår jeg på litt musikk for å få litt mer liv i gruppa.

Plutselig er vi der…… Det første målet , og vi står oppe ved Stella Point, og klokken er 05:27. Det er en seier å komme hit. Vi har snakket om det i gruppen at om vi bare kom oss hit var det en seier, og klarte vi også å nå Uhuru Peak var det ett pluss.

Her tar vi en matpause. Får i oss litt varm drikke, og konstaterer at alle er i fin form. Ingen tegn til høydesyke. Jeg jubler inni meg, og kjenner at toppen er nær. Det er ca en time vandring igjen til Uhuru Peak.

Nesten fremme ved Uhuru Peak stopper vi opp. Solen kommer opp, og det er ett vakkert syn. Jeg tar frem flagget jeg har i ryggsekken. Arthur og jeg har med oss hvert vårt Norsk flagg i tillegg har Arthur med seg ett lite Nederlandsk flagg. Han heiser flagget for landet han bor i og for landet han er vokst opp i. Reidar finner seg en forhøyning hvor han nyter soloppgangen samtidig som han hører på en spesiell sang fra Coldplay. Dette er ett spesielt øyeblikk for oss alle.

Det er min dag i dag, og forbipasserende som får med seg at jeg har bursdag begynner å synge bursdagssang. En ubeskrivelig følelse.

William river oss ut av øyeblikket og ber oss forsette. Vi har fortsatt ett lite stykke igjen før vi er ved målet.

Vel fremme får vi tatt noen bilder, og satt ned flaggene våre. I følge William kan vi oppleve en annen form for høydesyke hvis vi oppholder oss for lenge her. Det er kaldt, og vi tilbringer bare 15 minutter her oppe ved Uhuru Peak.

Målet er nådd uten at noen av oss kjenner tegn til høydesyke. Vi kan takke William for en god jobb. Han lovet meg da vi startet at jeg skulle nå toppen bare vi fulgte hans råd, og det klarte vi. Han lovet meg til og med Is-kake. Og ser jeg meg rundt finner jeg mange. Kanskje ikke til å spise, men ett vakkert syn.

Dag 5 - Karanga Camp – Barufu Camp - Den korte dagen

12. oktober

Dag 5: Karanga Camp – Barufu Camp

Høyder: Barafu Camp 4550 m.


Lengde: 7 km ( 4 timer).

Jeg har hatt en god natt søvn, men våkner i sekstiden. Magen er urolig og jeg må krype ut av teltet for å besøke skuret oppe i bakken. Det gryr mot dag. Solen er ikke kommet opp, men det er så pass lyst at jeg trenger ikke å bruke lykt. Det ser ut til å bli en fin dag.

Vi vekkes kl 07:00 til frokostvask og frokost. Vi begynner å merke at det er ikke like lett å få ned maten. Dette er en bieffekt av høyden. Som alle andre dager får vi servert en grøtvelling av noe slag, omelett, og stekte pølser og hvit brød. Vi motiverer hverandre til å spise. Om det er vanskelig å spise grøtvellingen med skje er det lettere å slurpe den i seg rett i fra skåla. Disse dagene har vi ikke tenkt på sukker som usunt, men unnet oss rikelig med sukker på grøtvellingen og i teen. Vi trenger all den energi vi kan få i oss. 

Vi er pakket og klar for dagens første etappe kl 08:15. Vi vandrer opp via bakkekammene, og dalene for så å følge Mweka ruten, hvor vi senere kommer ned av fjellet. Vi har nå gjennomført det sørlige ruteforløpet, som byr på utsikt til toppen fra mange forskjellige vinkler. Med retning mot toppen vandrer vi videre oppover til Barafu Hut, hvor vi ankommer kl 11:30. Det er en nydelig dag, men det blåser litt når vi kommer frem til Barafu camp.

Som jeg skrev tidligere finnes det ikke rennende vann her. De samler regnvann som brukes til oppvask, men alt vann som skal brukes til mat og drikke må bærerne frakte med seg fra Karanga camp, eller hente i nærmeste elv som renner ut mellom 5-7 km lengre nede. Vi har derfor passet på å fyllt opp vannblærene, og flaskene våre. Vi bærer det vannet vi kan fra Karanga camp, men dette utelukker ikke at vi passer på å få i oss nokk veske i løpet av dagen. Vi begynner å bli litt lei vann med klorsmak så jeg har blander opp den ekstra flasken med istee for smak, og ekstra karbohydrater.

Ønsker du ikke å benytte deg av de sanitære anleggene som er bygd opp i campene kan du leie deg ett bærbart toalett. Dette krever en egen bærrer, og koster deg 100 $ for hele turen. Vi fant dette litt "over the top", og synes at det er en del av turen å oppleve disse skurene selv om det til tider kan være en prøvelse med tanke på lukten, og at det faktisk bare er ett hull i gulvet man må styre mot. Men på den andre side så sørger ett slikt bærbar toalett at en person har jobb en hele uke.

Vi skriver oss inn før vi fortsetter videre til det stedet hvor vår camp er satt opp. Dette er siste gang jeg skriver meg inn med alder 49. I morgen er det den store dagen, og spenningen om jeg får oppleve å stå på Afrikas tak på selveste 50 års dagen er stor.  

Teltene våre er satt opp på en snæver, steinete, vindblåst høyderygg. Her er det en fordel å bli kjent med terrenget før nattens mørke, for å unngå ulykker. Fremme ved teltet er det bare å få bagasjen på plass før det er tid for lunsj. Vi får servert kylling og Pommes Frittes til lunsj, og det smaker himmelsk.

Tilbake i teltet etter lunsj får vi besøk av Tina og Magnus fra Team Sverige. De synger bursdagssang til meg, og ønsker oss lykke til. De er pakket og klar for å gå ned til siste camp. Natten har vært tøff, og Magnus har hatt problemer med inntak av mat, og nok søvn de siste dagene. I tillegg har de hatt problemer med å få i seg nok veske på vei opp. Vannet frøs på veien, og det var kun Guiden som hadde med te på termos. Alle kom seg til tops, men Stig ble så dårlig på toppen at han allerede er på vei ned til neste camp. Når vi får høre dette er vi veldig glade for at vi har hatt en dag ekstra avklimatisering på veien opp til Barufu camp. I tillegg har vi klart å holde matlysten oppe, og nå er det tid for formiddagslur. 

Skal vi takle natten vi har foran oss er det viktig at vi sover mest mulig. Arthur slokner omtrent før han får hode nedpå puta. Jeg bruker litt tid, men får meg ett par timer søvn. Når jeg våkner tar jeg meg en liten runde rundt i campen. Det kribler i magen med tanken på det vi har i vente når natten senker seg over Kilimanjaro. Jeg treffer Reidar på min lille vandring. Han forsøker å få sendt melding hjem. Nettet er ustabilt så det tar litt tid før han får meldingen igjennom. Jeg rusler tilbake mot campen, og ser at Arthur også er våken. Vi går sammen en runde og tar litt bilder før vi får signal fra campen. Klokken er 17:00 og middagen er klar til servering. Vi får servert spagetti med tomatsaus og grønnsaker, varm te/kaffe. Jeg velger å gå tilbake til teltet for å gjøre klar sekken for nattvandringen, mens Arthur og Reidar blir igjen til William har vært innom for den siste breefingen før nattens vandring. På turen mot toppen skal vi ha med assistent guiden Frank(ie). Vi får beskjed om å kle oss godt, og ta med drikke. Vi pakker sekken, skiftet batterier i hodelykten, og gjør klar alle klærne vi skal ha på. Det er tid for å ta kveld, om så bare for noen timer…………

Dag 4 - Barranco Camp - Karanga Camp - Barranco Wall en fasinerende klatring

11. oktober

Dag 4: Barranco Camp - Karanga Camp

Høyder: Karanga Camp 4200 m.

Lengde: 6 km ( 4 timer).

Vi våkner litt over fire til kraftige vind, og masse aktivitet. Spisetelter vårt har fått hard medfart, og ligger over ende. Når det roer seg i leiren sovner vi igjen, og våkner halv syv. Det er tredje natt i telt, og jeg har sovet godt selv om vi ble vekket av uvær. Når vi vekkes til vask, og frokost er teltet satt opp igjen, og det eneste vi ser spor etter uværet som herjet noen timer tilbake er ett par knekte teltstenger, og vi fikk ett vaskevannsfat istedenfor to.

Etter natten under imponerende Great Barranco Wall er vi klare til å ta fatt på dagens vandring kl 08:10. Vinden har løyet, og solen er på vei opp. William har forberedt oss på at det kan være kaldt ved start så vi har funnet frem hansker, og vindvotter. Men solen varmer mer en forventet selv om vi går i skyggen, så det er ikke behov for å bruke av disse.

Vi klatrer opp til denne ærefryktinngytende forhindringen, noe som viser seg å være lettere enn det ser ut til. Klatringen opp Barranco Wall er fasinerende. Særlig det å se bærerne klare å balansere utstyret opp den smale passasjen. Det er bratt, men ikke så bratt att man føler att det er luftig. På de stedene hvor det er litt teknisk klatring viser William vei, og forklarte hvor vi skal sette beina. Det er ett punkt på veien opp hvor det er så bratt og smalt at man nærmest kysser veggen. Dette stedet kalles også for ”Kissing the wall”.

På toppen rett under Heim isbreen folder Kilimanjaros skjønnhet seg ut på et makeløst vis. Ruten fører ned gjennom Karanga Valley hvor vi har vår ekstra overnatting. Team Sverige spiser lunsj her, og forlater oss. De vandrer mot Uhuru peak kommende natt.

Vi ankommer Karanga Camp kl 12:10, og alle tre er enige om at dett er en av de fineste ettappene til nå. Det er en litt annerledes utfordring med tanke på klatringen i Barranco Wall. Det er også den korteste dagsetappen, og vi kjenner at vi trenger å lade batteriene for den tøffe dagen vi har foran oss. Det er deilig å være tidlig fremme, og ikke minst å kunne vaske seg mens det fortsatt er sol som varmer. Jeg lengter etter en hårvask, så i dag er det tid for en aller så liten vask med tørrsjampo. Om man ikke ser ny stylet ut, så lukter i alle fall håret godt og ser renere ut. Dette er siste camp på vei opp hvor vi får vaskevann da dette er siste camp med rennende vann. Her i fra må all vann bæres opp til neste camp. Så det blir kun fraktet vann til bruk i mat, og drikke. 

Denne dagen får vi servert varm lunsj som består av en deilig suppe med poteter, og grønnsaker. Vi merker på kosten at vi beveger oss høyere, og høyere. Kosten endrer seg i form av at vi får servert mer karbohydrater, og mindre proteiner og fett. Dette er fordi karbohydrater og rikelig med veske hjelper til med å takle den tynne luften. Karbohydrater tas lettere opp i tarmen enn proteiner og fett, og vi trenger all den energien vi kan få. Fortsatt er alle sammen i fin form, men denne ettermiddagen kjenner vi at vi er litt urolig i magen. Dette har sikkert noe med spenning for det som kommer, og kanskje gjør høyden noe med fordøyelsen også. 

Etter lunsj tar vi oss en liten hvil før vi tar en ekstra avklimatiseringstur videre opp ca. 250 m før vi snur og går ned til campen igjen. Når vi kommer tilbake til leiren er middagen klar. Som alle andre dager kommer William med litt briefing om morgendagen. Han lurer også på hvordan det går med øvingen på Kili-sangen. Hahaha, det er håpløst. Vi husker første strofen men så er det stopp. Så vi konstaterer at dette vil vi ikke klare før vi evt er tilbake i Moshi.

Med tanke på de to neste døgnene med lange vandringer, og uten nattesøvn går vi til ro klokken 19:00.

Dag 3 - Shira Camp - Barranco Camp - Klipper og Lawa Tower

10. oktober

Dag 3: Shira Camp - Barranco Camp

Høyder: Lawa Tower 4630 m, Barranco Camp 3950 m.

Lengde: 15 km ( 7 timer).

Vi våkner halv syv, en halv time før vekking og frokostvask. Det er ett tykt lag med rim på teltet når vi kryper ut, ett tegn på at det har vært en kald natt. Jeg har hatt nok en urolog natt, men føler meg like vel i fin form. Av erfaring med teltlivet vet jeg at fra tredje natten sover jeg som en stein.

Så langt er det ingen i vår gruppe som har følt noe ubehag pga høyde, og vi motiverer hverandre til å spise og drikke rikelig. Team Sverige garderer seg og har allerede begynt på Diamox som skal hjelpe mot høydesyke. William fraråder oss bruk av dette så lenge som mulig. Vi har Diamox med oss, men har også kommet frem til at dette ikke skal brukes før vi må. De siste studiene vi har lest før vi reiste og som omhandler bruk av Diamox er at dette virker i løpet av en halv time, og at det har lite hensikt å bruke dette preparatet som forebyggende middel. Det forekommer bivirkninger som kan forveksles med høydesyke. Jeg ble anbefalt av min fastlege å teste Diamox før avreise for å avdekke evt bivirkninger. Vi valgte derfor å ta en tablett pr dag i to dager på rad. På meg virket de ekstremt vanndrivende i tillegg til at Coca cola smakte metall. Eller hadde jeg ingen andre ubehag. Arthur derimot fikk nummenhet og prikking i fingertuppene, og i leppen i tillegg til at de virket vanndrivende. Så vi velger å gjøre hva vi hadde bestem oss for, så vi avventer, og håper at vi slipper å bruke dette preparatet.

Når vi er ferdig med frokosten, og har pakket ferdig dagstursekken er klokken 08:30. Solen skinner og temperaturen har allerede steget til over ti grader, men etter ett par timers vandring kommer tåka å innhenter oss, og vi ser ikke noe mer til sola denne dagen.

Team Sverige er allerede kommet seg av gårde, så i dag blir det oss tre Og William. Team Danmark ser vi ikke mye til på hele turen. De har startet før vi er ferdig med frokosten.

Dagens vandring går via steile stier over den høyeste vekstsonen mot Kilimanjaros truende masse. Det er langt mellom frokost og lunsj, og vi har bare noen korte pauser underveis. Etter mange timers vandrer gjennom et klippefylt landskap når vi endelig frem til det berømte Lava Tower. Dette landmerket er fra en urgammel vulkansk aktivitet som er mer enn hundre meter høy, og stien passerer rett under. Tidligere var det anledning til å klatre til toppen av denne giganten, men nå er fjellet blitt så porøst at det kan være farlig. Der er derfor forbud mot klatring her nå.

Den siste timen opp til Lava Tower er tung, og vi kjenner alle sammen at vi nærmer oss 4600 moh. Jeg får ett anfalla av høy puls, men det varer bare noen sekunder før det går over. Reidar føler seg også utilpass. Vi tar ett lite stopp, og får i oss litt nøtter og drikke før vi er vi er klar til å fortsette ferden det siste stykket. Vi er opp ved Lava Tower kl 13:30.

Endelig oppe og det er lunsjtid, og jeg skal bare finne meg en stein for å gjøre mitt fornødende. Men det blir det brå stopp på. Hjelp...... MUS. Jeg har ekstrem musefobi, og her vrimler det over alt. Det er nesten så jeg får en følelsen av att steinene beveger seg. Jeg løper, og slenger sekken og meg selv etter oppå en stor stein, og der blir jeg sittende. Det blåser friskt så jeg tar frem regncapet, og det luner godt. Det er nesten som å sitte i ett telt oppå denne store steinen. Det er ikke så lett å få i seg lunsjpakken, men jeg prøver så få i meg mest mulig. Deler litt av egget i lunsjpakka med en stor Ravn som lever i fjellene her. Liker den mye bedre enn alle musene som løper rundt. Vi har tidligere fått beskjed fra William om å passe på kamera og andre verdigjenstander for Ravnen. Den er rask, og stjele hva som helst hvis den får anledning. Jeg ser det komiske i det hele, og forsøker å skremme bort musene med musikk fra min iPhone. Det hjelper litt, tror jeg i alle fall. Reidar synes det er litt ubehagelig når han har lagt seg nedpå en stein og plutselig føler at det kravler noe opp etter ryggen hans. Reidar har behov for å hvile ryggen, og finner seg en større stein hvor musene ikke rekker opp.
William og Athur bare ler, og jager bort musene med lette bevegelse med beina.

Etter lunsj er det ca 2 timers nedstigning til Barranco Camp i en dal under The Western Breach og Great Barranco Wall. William vill at vi skal styre tempoer ned. Den første delen ned fra Lava Tower er bratt, og stedvis litt vanskelig. Men det er ikke så lange biten så det går fint. Det blir lettere etter hvert, og stedvis kan vi småløpe ned. Det er ett vakkert landskap nedover dalen, og vi passerer ett lite fossefall på veien. Det blåser også friskt i leiren når vi når Barranco Camp.

Vi har en liten vask før te og Poppkorn i spisetelter. Så installerer vi oss i teltet, og slapper av før middag. Rett før middag kommer det en kraftig regnbyge, før det skinner opp og blir stjerneklart. Det er ett vakkert sku når vi kommer ut av teltet for å spise middag. Der ligger den, toppen vi skal stå på om ett par dager, og den berømte Barranco Wall, eller Frokostveggen som den også blir kaldt. Wow, skal vi virkelig gå opp der i morgen.  På avstand er det ufattelig at det er mulig å bevege seg opp den fjellveggen. Men vi har også fått høre at den er ikke så vanskelig som den ser ut. William gir oss en ny breafing etter middag, og ny strofe på sangen. Vi har med penn, og papir så han kan skrive ned hele sangen til oss, men det er ikke noe enklere å lære den utenat, men det er bare å fortsette å øve.

Vi er alle spente på morgendagens etappe, og er slitne etter den lange vandringen vi har tilbakelagt. Så etter middag er det bare å krype i soveposen, og håper på en god natt søvn.

Dag 2 - Machame Camp - Shira Camp - Vandring gjennom skog og hei

9. oktober

Dag 2: Machame Camp - Shira Camp

Høyder: Machame Camp 2980m, Shira Camp 3840 m.

Lengde : 9 km ( 4-6 timer).

Jeg våkner kl 06:30 etter en noe urolig natt, men kroppen føles fin. Jeg er veldig glad for den smarte løsningen vi har valgt med å ta med egen tisseflaske. Det var god å slippe å krype ut av teltet i den kalde natten.

kl 07:00 blir vi vekket og får varmvann til frokostvasken. Frokosten serveres kl 07:30, og kl 08:30 er vi klar for dagens vandring.

Denne dagen slår vi følge med Team Sverige. Det er nydelig være. Sol fra blå himmel, men litt småkjølig. Men når solen får skikkelig tak stiger temperatur i løpet av dagen til mellom 15-25 grader.

Dagens etappe er en av de tøffeste på ruten. Denne strekningen er veldig bratt, og her er det "Pole, Pole" hele veien. Med bærere som skal frakte opp alt utstyr blir det fort litt kø på den smale stien. Men det er viktig å ta det med ro så det går fint.

Vi vandrer en times tid oppover til toppen av skogen og videre et par timer igjennom et skrånende heielandskap.  Vi startet på 3000 moh, og går opp til 3650 Moh. Dette utgjør ca 7 km av de 9 km som dages etappen er på. Her spiste vi lunsj og har en god pause før vi fortsetter turen oppover på en klippefull høyderygg til Shira plateauet. Her kan vi se Kilimanjaro Western Breach (den vestlige kraterkant) med sin fantastiske isbre. Vi er nå vest for Kibo og fortsetter videre opp til 3840 moh hvor vi finner Shira camp. Temperaturen på dette utsatte stedet vil komme under frysepunktet på natten.  

På stedet hvor vi spiser lunsj er det også tilholdssted for Hvitnakkede Ravn. William oppfordrer oss til å passe på tingen våre for disse fuglene er snare med å stjele alt de kan få tak i, og at det har vært tilfeller hvor disse fuglene har stukket avgårde med verdigjenstander. Så her er det best å holde godt på kamerane våre. 

Også denne dagen har vi valgt å kle oss med 2/3 lang treningsbukse, ullsokker, gamasjer, og jeg har valgt netting-ulltrøye, mens Arthur har valgt kortermet ull. I dag har jeg også sørget for å holde knærne varme med mine knevarmere av flees (avklipte armer fra en gammel fleesgenser). Jeg verket litt etter vandringen gjennom regnskogen i går, og vet av erfaring at holder jeg knærne varme unngår jeg problemer ved lange dagsmarsjer. Dunjakken vi har med i sekken er god å ha når vi spiste lunsj. Det blåser litt og vi kjenner på temperaturen at skydekket kommer nærmere. Regncape ligger fast i sekken, men heller ikke i dag har det vært behov for et. Men været kan skifte fort, og det er greit å være forberedt. Derimot er min Bergans micro light vindjakke og en buff god å ha når tåka kommer sigende etter lunsj. Arthur fryser ikke lett, og klarer seg med ulltrøya.

Vi er fremme ved Shira camp Kl 14:00, og blir vist til teltene våre. Vi får varm vann til en liten vask før te og Popkorn i spiseteltet. Etter te kryper vi i teltene for en liten hvil. Godt å strekke ryggen, og kvile beina……..

William kommer å henter oss Kl 16:00 for registrering. Så er det tid for litt ekstra avklimatisering og vi går en tur opp til 3920 moh hvor vi blir i ca 30 minutter. før vi rusler tilbake til campen hvor middagen er klar. På denne turen får også se en hule som tidligere ble brukt som overnattingssted. I dag er det fare for ras, og oversvømmelse så den egner seg ikke lengre til overnattingssted. En annen ting er at mengden turister å mangedoblet siden den gang.

Det er ikke noe å si på maten. Middag består i en deilig suppe med pannekaker.  Ris, wokket grønnsaker, og en frityrstekt kyllingbit, pluss små søte bananer. Etter middag er det kaffe eller te. William kommer innom teltet hver dag etter middag for å høre om vi har det bra. I tillegg får vi en kort briefing om morgendagen.

Dagen før har William sunget Kilimanjaro sangen til oss, og den vil han att vi skal lære. Vi får ett par strofer å lære til neste dag. Ordene er enkle, men høyden gjør noe med konsentrasjon så dette er ikke lett. Men vi lover å gjøre ett forsøk.

Jambo! Jambo bwana!

Habari gani?

Mzuri sana!

Wageni,

mwakaribishwa!

Kilimanjaro?

Hakuna matata!

Vi er slitne, og velger å ta tidlig kvels. Det blir en lang dag i morgen med sine 7-8 timers vandring.