Dag 6 - Barufo camp – Uhuru Peak - Døgnet hvor tiden står stille

13. oktober

Dag 6: Barufo camp – Uhuru Peak – Barufo Camp – Mweka Camp

Høyder: Uhuru Peak 5895 m, Mweka Camp på 3.100 m. 


Lengde: 7 km opp og 23 km ned (7 timer opp og 7-8 timer ned).

Da er dagen her som jeg har drømt om siden en høstdagen i 2007........ 

Vi blir vekket klokken 22.30. Arthur og jeg har med oss hver vår termos som vi leverer fra oss for å få dem fylt med varmt vann. I tillegg får Arthur fylt på litt ekstra i vannblæra si. Min er fortsatt halv full og jeg mener det skal holde i tillegg til termosen. Jeg blander i en pose med iste i vannblæra for litt ekstra smak. Arthur velger å beholde vannet sitt som det er. Vi har fått vite at Victor som er vår assistent kok skal sove i teltet vårt for å passe på tingene våre. Det har vært episoder med innbrudd, så vårt crew tar alle forhondregler og velger derfor å plassere en person i hvert telt igjennom natten. Så før vi forlater teltene må vi pakke ned alle tingene våre.

Kl 23:00 får vi servert varm te og kjeks i spiseteltet, i tillegg til at vi får utdelt hver vår matpakke. Denne matpakken er litt anderledes enn alle de andre matpakkene vi har fått på turen. Denne inneholder søte kjeks, en kakebit, nøtter og en liten pakke juice. Innhodet gjenspeiler at det er viktig med karbohydrater, og at matlysten er nok ikke på topp underveis. 

Jeg har erfart de siste dagene at det er ikke enkelt å spise mens man går. Det er nok å puste for hvert steg man tar om man ikke skal tygge i tillegg. For å ha litt ekstra å gå på velger jeg å spiser en energibar sammen med en deilig kop varm te. Jeg har tatt med meg noen poser Ingefærte som jeg velger å drikke denne kvelden. Den tynne luften gjøre at man blir veldig tørr i munnene, så jeg passer på å ha drops lagelig til i lommene mine. Min favoritt på turen er "Frisk" og CuraMed som jeg har tatt med meg hjemme i fra.


Reidar kommer inn i teltet med en overraskelse til meg. Han har funnet en liten steinhelle hvor han har gravert inn med saks en bursdagshilsen. På toppen har han lagt 5 søte sjeledrops. En for hvert ti-år. Han vil ikke ta med seg stein i sekken, så jeg må få bursdagshilsen fra han før vi går. Jeg blir helt rørt. Reidar er en sånn fin kar som Arthur og jeg har blitt veldig glad i i løpet av turen.

Kl 23:30 er vi klare til å starte nattvandringen mot toppen. Pole, pole, vi siger sagte opp over. Vi har sett/hørt grupper som allerede er på vei opp. Fra dette tidspunktet står tiden på en måte stille, og vi blir litt døgnvill. Vi vandrer om natten, og sover om dagen det neste døgnet.

Jeg har kledd meg med så mye klær at det er vanskelig å puste. Men det går seg til etter hver. Jeg har to lag ull, ett lag flees i tillegg til en tynn dunjakke og skaljakke. Nedentil har jeg to ullstillongser, en fleesbukse i tillegg til skalbukse, og i skoene har jeg også to lag ullsokker.  Når vi starter er temperaturen rundt 0, og vi må stoppe etter en halv time å kle av ett lag. Velger å ta av meg dunjakken. Etter ett par timers vandring merker man at temperaturen synker, og det blåser. Jeg må ha ett nytt stopp for å kle på meg igjen. Velger å kle av meg skaljakken, og kle på meg en tykkere dunjakke som jeg hadde med i sekken. Min Jonas-varmemaske er god å ha denne natten. Jeg har astma og har problemer med å puste når det blir kaldt. Jonas-varmemaske fungerer ved at varmen i fra luften man puster ut lagres i metallfilteret og varmer opp luften man puster inn. Metallfilteret oppbevarer også den fuktigheten som finnes i utåndingsluften og fukter luften man puster inn igjen, slik at den blir behagelig å trekke inn. 

Vi siger sakte men sikkert oppover. Arthur og jeg har staver, noe vi er veldig glade for. Det er godt å ha noe å lene seg på. Vi går tett sammen, og William er nøye med at vi ikke får for stor luke mellom oss. Han vil helst at vi går med bare ett par skrittlengder i mellom. Dette er for å unngå att noen av oss faller bakpå. Det er viktig å holde gjevt tempo. Bakerst følger vår assistent guide Frank(ie).


Halvveis gjennom natten begynner jeg å kjenne at det er tungt å gå med sekk når man hele tiden må gå å se ned, samtidig som det er bratt stigning. Det verker over nakken. Halvveis opp mot Stella Point ber William om å få bære sekken min. Han gir meg en lett masasje, og det hjelper godt.

For en luksus....   

For å sørge for at vannet ikke fryser i vannblære er det viktig at man blåser vannet tilbake i blæra når mam har drukket. Dette går helt fint så lenge jeg bærer sekken selv, men etter at William overtok sekken glemmer jeg det en gang, og da er det gjort. Vannet er frosset i slangen. Men Arthur har vann så vi deler på hans så lenge.

Vi fortsetter en time til, og Arthur begynner å få problemer. Han har gått seg kald, og kjenner at han blir tappet for krefter. William gir beskjed til Frank om å ta sekken til Arthur. Vi fortsetter oppover til vi kommer til ett passende sted å ta en pause. William og Frank fordelere litt av innholdet i Arthur sin sekk over i min. Frank bærer også på felles utstyr. Reidar begynner også å bli sliten, så William overtar sekken hans også. Disse guttene er bare helt enestående. William bærer Reidars sekk og min over. Vi får i oss varm drikke. Selv om vi har valgt å ha bare varm vann smaker det godt. I tillegg prøver vi å spise litt nøtter. Jeg får overtalt Arthur til å kle på seg dunjakken som han hadde tatt av lengre nede. Han er iskald på fingrene, og får låne mine innervotter i flees i tillegg til de han allerede har på. Vi kan ikke ha for lange pauser pga kulden, så vi fortsetter.

Reidar er en super motivator. Hele veien fra vi startet ved Machame Gate har vi hatt slagordet ”Tommel opp vi skal opp”. Vi er flinke til å motivere hverandre til å fortsette.

Reidar og jeg har hatt samme drømmen i årevis. Arthur er mer med som min støttespiller.

Når det begynner å bli litt for tungt starter Reidar med spørrelek ”Sant eller usant”.

Jeg er imponert over at han i det hele tatt klarer å tenke ut hva vi skal gjette på. På veien opp til Barufo Camp laget jeg en historie til William, og Reidar fortsetter i nattens mørke med en historie om meg. Slik går timene, og jeg kjenner meg sterk selv om kroppen begynner å blir sliten. Når vi begynner å skimte toppen slår jeg på litt musikk for å få litt mer liv i gruppa.

Plutselig er vi der…… Det første målet , og vi står oppe ved Stella Point, og klokken er 05:27. Det er en seier å komme hit. Vi har snakket om det i gruppen at om vi bare kom oss hit var det en seier, og klarte vi også å nå Uhuru Peak var det ett pluss.

Her tar vi en matpause. Får i oss litt varm drikke, og konstaterer at alle er i fin form. Ingen tegn til høydesyke. Jeg jubler inni meg, og kjenner at toppen er nær. Det er ca en time vandring igjen til Uhuru Peak.

Nesten fremme ved Uhuru Peak stopper vi opp. Solen kommer opp, og det er ett vakkert syn. Jeg tar frem flagget jeg har i ryggsekken. Arthur og jeg har med oss hvert vårt Norsk flagg i tillegg har Arthur med seg ett lite Nederlandsk flagg. Han heiser flagget for landet han bor i og for landet han er vokst opp i. Reidar finner seg en forhøyning hvor han nyter soloppgangen samtidig som han hører på en spesiell sang fra Coldplay. Dette er ett spesielt øyeblikk for oss alle.

Det er min dag i dag, og forbipasserende som får med seg at jeg har bursdag begynner å synge bursdagssang. En ubeskrivelig følelse.

William river oss ut av øyeblikket og ber oss forsette. Vi har fortsatt ett lite stykke igjen før vi er ved målet.

Vel fremme får vi tatt noen bilder, og satt ned flaggene våre. I følge William kan vi oppleve en annen form for høydesyke hvis vi oppholder oss for lenge her. Det er kaldt, og vi tilbringer bare 15 minutter her oppe ved Uhuru Peak.

Målet er nådd uten at noen av oss kjenner tegn til høydesyke. Vi kan takke William for en god jobb. Han lovet meg da vi startet at jeg skulle nå toppen bare vi fulgte hans råd, og det klarte vi. Han lovet meg til og med Is-kake. Og ser jeg meg rundt finner jeg mange. Kanskje ikke til å spise, men ett vakkert syn.