13. oktober
Dag 6: Uhuru Peak – Barufo Camp – Mweka Camp
Høyder: Uhuru Peak 5895 m, Mweka Camp på 3.100 m.
Lengde: 23 km (6-7 timer)
Det er tid for å vende Uhuru Peak ryggen, og starte på den lange
vandringen ned. Vi fortsetter ned forbi Stella Point før vi tar en velfortjent
pause, og får i oss litt å spise.
Turen ned går på bratt grusete sti. Det er som å bevege seg i ett
grustak. Underlaget er så mykt at vi sklir i grusen. Reidar og Frank løper
i forveien. Kroppen min kjennes fin ut, men det kjennes i beina på vei
ned. Arthur sliter litt med vonde lår, og det er tungt å
komme seg ned. William kommer til unnsetning og avlaster med å ta
sekken hans. Kl. 09:15 er vi tilbake i campen. Victor kommer løpene
å gir meg en god klem, og hjelper Arthur med å få av seg sko og klær.
Sove, sove, sove……. vi stuper inn i teltene og får oss noen timers
søvn før vi vekkes kl 10:30. Det ventes en ny økt, men først litt
lunsj. Vi får servert akkurat den suppen som jeg hadde ønsket meg. Den deilige
grønnsaksuppen med poteter, og smaker tomat og cocosmelk. Arthur og Reidar har
ikke særlig matlyst, men pyt, pyt det gjør ikke så mye. Vi har nådd toppen, og
har minner for livet å ta med oss i bagasjen hjem.
Kl. 11:00 er vi klar for å ta fatt på dagens siste vandring
ned til Mweca Camp som er en vandring på ca 4 timer. Vi går i ett åpent
landskap, men steinete. Jeg er sliten i beina, og det er vanskelig å løfte
beina. Beina mine sparker fotball med steiner på stien, og det får ett lite
pent resultat. De første timene går greit, men når vi kommer så langt ned
at vi kan se neste camp langt der fremme føler vi at vi går i en evighet
uten å komme særlig nermere. Endelig nede i Mweka camp kan vi skrive oss inn,
og finne teltet vårt. Vi blir tilbudt te i spiseteltet, men det eneste vi ønsker
er å få vasket oss litt og så stupe i soveposene.
Under dene lange vandringen får man tid til å la tankene vandre. Jeg
tenker mye på fattigdommen jeg har sett til nå, og er glade for at vi
kan bidra til at 12 personer har jobb i 7 dager. Når man ser på utstyret og klærne
bærerne har får en til å tenke på alt vi kaster av klær hjemme. Klær disse arme
menneskene vil sette pris på. Hadde vi vist hva vi ser her før vi
startet denne reisen skulle vi ha fylt to kolli med avlagte klær. Jeg er sikker
på at familie og venner også ville ha hjulpet til med det.
Arthur har bestemt seg for å gi bort Skalljakken sin. Når vi er
tilbake i Barufo camp etter toppturen spør han William om hvem
som trenger en slik jakke. William smiler, og sier Victor asistenkokken vår.
Han er den som har servert oss, og tatt godt vare på oss under oppholder i
campene. Nede i Mweca camp går Arthur bort til
Victor med jakken. Victor tar jakken på med en gang, og det smilet han gir er
ett minne for livet. Han bærer jakka så stolt på når han serverer oss middag
denne kvelden. Hadde du tatt i mot en skitten jakke, og tatt den i
bruk umiddelbart. Nei det tror jeg ikke. Dette sier veldig mye om disse arme
menneskene. Det vi anser som lite og ikke vert å gi bort, kan bety en stor
forskjell for disse menneskene.
Vi sover frem til vi blir vekket til middag ca. kl 19:00.
Matlysten er så som så, men litt klarer vi å få ned. William kommer også denne
kvelden inn til oss etter middag. Det er siste middagen i telte, og han vil høre
om turen har vært i forhold til forventningene. I forkant av turen har vi
fått info fra vår reisearangør om at det forventes at vi putter 200 dollar i
en egen konvolutt, og dette skal levers til navngitte personer når vi er
tilbake på Springland hotel i Moshi. I Tanzania er det vanlig å gi guider,
servitører og annet servicepersonale tips. Som en tommelfingerregel kan man
regne med følgende:
•
1 USD for bagasje som portøren bærer for deg
•
10% i barer og restauranter
•
1 USD om dagen til ham/hun som gjør rent på rommet
William ber oss tenke igjennom dette når vi skal putte penger i
konvolutten. Han er ydmyk, så man merker at dette er noe han er instruert til å
si. Men med tanke på at det er 12 personer som sørger for at vi slipper å slite
med oss telt og utstyr, de sørger for at vi kan gå mette til sengs hver kveld,
og at vi får varm vann å vaske oss i, og ikke minst de er med på å gi oss ett
minne for livet. Hva er da 200,- Amerikanske dollar delt på 12 personer
delt på 7 dager? 200,- Amerikanske dollar tilsvarer NOK 1369,43 i dagens kurs.
Det vil da blir kr. 16,32 pr dag for disse fattige menneskene og sikkert en
formue i seg selv. Når vi tenker på at hele turen vår inkludert 2
dager safari, 6 netter på Zanziber i tilegg til denne vandringen koster
ca. 31 000,- pr. pers. Booker man denne turen direkte hos Zaratours som
er Afrikasafari sin samarbeidspartner koster denne turen $ 1915,- pr.pers. (NOK
13074,-). Dette skal dekke alt fra transport, mat og utstyr. Det må også
betales en avgift for at vi skal slippe inn i Kilimanjaro nasjonalpark. Så jeg
tror ikke det er mye igjen til dette fantastiske teamet av Kiliporters som har sørget
for oss hele veien til toppen av Afrika.
For oss tre i Team Norge er det ikke ett vanskelig valg når William
ber på sin ydmyke måte at vi skal tenke på om vi har hatt en fin opplevelse. Vi
har hatt en fantastisk opplevelse som vi tar med oss resten av livet. Vi hadde
allerede i forkant av William sitt besøk bestem oss for å gi mer en hva vår
turoppratur gir som en anbefaling.
Vi kan gå til sengs denne kvelden med den deililge følelsen av å ha
seiret og vunnet toppen av Afrika i våre hjerter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar